Det startet med at samboeren fortalte meg at hun hadde hovnet veldig opp i ene foten helt plutselig i dag da hun satt ute i varmen. Selvsagt falt jeg for fristelsen til å spørre “Google-spøkelset” og der kunne jeg blant annet skremmes med at når kun èn fot hovner opp og ikke begge, så kan det være tegn på blodpropp. Det lot jeg meg selvsagt skremme av, jeg er jo bare et menneske mens Google er en stor og mektig datamaskin, så jeg fikk etterhvert overtalt samboeren til å ringe legevakta – det vil si, jeg fikk overtalt henne om at JEG skulle ringe legevakta da hun har telefonskrekk. Og som sagt så gjort. Hun som tok telefonen vurderte det dithen at vi burde komme, så vi dukket opp på venterommet klokka 20:50 med beskjeden at det kunne bli forsinkelser. KUNNE var et understatement. Vi ventet i hele 2 timer og 20 minutter før vi kom inn til en hyggelig og forholdsvis ung kvinnelig lege. Hun kjente på leggene til samboeren og det gikk ikke lenge før hun kunne berolige oss med at dette ikke minnet om blodpropp, men derimot mente hun det kom av varmen og at samboeren hadde sittet lenge med foten plantet rett ned i bakken. Så vi ble sendt ut igjen med beskjed om at hvis det forverret seg eller ikke gikk ned igjen av seg selv så skulle hun kontakte fastlegen.
Har vel ikke vært så lettet på lenge, men min kjære var ikke spesielt fornøyd over å ha tilbrakt store deler av kvelden på legevakta til ingen nytte. Som plaster på såret så vippset jeg henne halvparten av egenandelen da vi kom hjem.
Tror egentlig hun er lettet selv også, hun har ihvertfall avlyst klippekunden sin imorgen(hun jobber som hundefrisør) for å kunne pleie foten ved å holde den høyt og ikke stå på den i timesvis, noe hun nødvendigvis må gjøre når hun klipper og børster hund.
Søndagskvelden ble ikke som forventet, men jeg er uansett glad vi reiste og fikk saken ut av verden – i motsatt fall ville jeg bekymret meg gul og blå gjennom kvelden, natta og kanskje morgendagen. Så timen på legevakta var nok like mye for min del som for hennes.
