Dette er fjerde året på rad jeg besøker tante Laila i slutten av juni. Hun er den eneste gjenlevende fra mamma sin generasjon, så hun er verdifull for meg, selv om hun er inngiftet. Har alltid hatt et godt forhold til Laila og det har ikke blitt noe dårligere med årene, selv om kontakten er blitt mer sporadisk.
For det første så er det alltid hyggelig og litt idyllisk å kjøre gjennom Snertingdalen i solskinn. Jeg legger derfor alltid disse turene til dager hvor det er spådd fint vær. Jeg bruker snaue tre kvarter hjemmefra og opp til der Laila bor. Vi bor faktisk i hver vår ende av den drøye 3 mil lange Snertingdalen.
Da jeg ankom så bar det rett til bords, for hun byr alltid på middag når jeg kommer på besøk, noe jeg setter stor pris på. Det går enten i kylling eller kjøttkaker, og i dag ble det det sistnevnte. Som tilbehør hadde hun laget potetstuing, noe jeg aldri har smakt før, så jeg var en smule skeptisk i utgangspunktet og ba om en ørliten prøvesmak før jeg lesset på full porsjon til meg. Men stuingen var god den, og med et lite pepperdryss over så ble den enda bedre. Og sammen med brun saus, surkål og tyttebærsyltetøy så ble det et skikkelig herremåltid. Jeg satte til livs tre kjøttkaker(rettere sagt medisterkaker) og storkoste meg med maten mens praten gikk om løst og fast, men aller mest om slekta og familien.
Da maten var fortært så satte vi oss ut på den lille verandaen utenfor inngangspartiet hennes. På nabotomta var det nemlig sommerfest for de som bor i eldreboligene der, og da var det hyret inn et band på fire medlemmer som spilte variert og fin dansemusikk som vi ble sittende å høre på ei god stund. For mine radiolyttere så kan jeg fortelle at bandet kaller seg Overhaldens og kommer fra Torpa/Snertingdal. Laila og jeg er begge glade i å synge, så vi ble sittende og synge med på noen av låtene og i pausa prøvde vi oss på et par av sangene jeg selv driver og øver inn for å bruke på sykehjem og dagsentre framover. Så det ble litt terping både på “Mitt barndoms paradis” og på “Jørgen Hattemaker”. Laila synger selv i et lokalt sanglag og de hadde tilfeldigvis også en av disse sangene på repertoaret.
Mens vi satt og hørte på sang og musikk så fikk jeg servert eplekake(som er min yndlingskake) og kaffe, pluss litt kullsyrevann med smak. På tross av en solid og god middag så hadde jeg også plass til et par kakestykker.
Jeg ble sittende i 2 timer og 15 minutter, da ville Laila gjerne se litt på fotball, så da takket jeg for meg og tok turen gjennom Snertingdal og hjem til Redalen igjen med en rask stopp på Coop for å kjøpe meg en saftis. Jeg var hjemme klokka 20:10 og var enig med meg selv om at det hadde vært en veldig fin tur, og jeg gleder meg allerede til neste gang, kanskje allerede på sensommeren – time will show!
Hilsen programleder Thomas












