For Swingende er et dansebandprogram som sendes på 6 norske radiokanaler. Programmet spiller det nyeste av nordisk dansebandmusikk blandet med litt gamle "godingar". På bloggen finner du nyheter fra dansebandmiljøet osv. (Se "Kategorier" for hele menyen)
Steinar Engelbrektson fra Nordfjord er en folkekjær artist innen dansebandgenren, og nå er han ute med albumet “Ingen garanti”.
Steinar synger jo som kjent en fin miks av dansemusikk og country og han har de siste 15 årene jobbet seg opp til det absolutte toppskiktet innen norsk dansemusikk. Med sin særegne stemme på klingende Nordfjord-dialekt så skiller han seg tydelig ut i mengden og er et sjarmerende innslag i den norske dansebandfloraen.
Den nye plata heter altså “Ingen garanti”, men selv tør jeg på det nærmeste garantere at du vil like det du får høre på denne plata, enten du er dansebandfreak eller countrytilhenger. Plata har mye dansbere låter, de fenger godt og har hverdagslige og til dels humoristiske tekster. På plata finner vi totalt 11 spor, og Steinar har selv vært produsent med god hjelp av Dan Mikal Ripe Frøystad.
Fra plata har jeg valgt ut følgende tre låter til ukens presentasjon:
Ingen garanti – Tittellåten ble også en av mine egne favoritter på plata. En veldig god danselåt i middels tempo og med tekst og melodi av Bjarte Haugen og den tidligere nevnte produsenten, Dan Mikal Ripe Frøystad.
Til natta var over – En av de litt roligere låtene på plata, og blant balladene så syns jeg dette var den aller beste i mine egne ører. Opphavsmenn/kvinne her er Bjarte Haugen, Dan Mikal Ripe Frøystad, Sissel Lunde Sundby og Steinar Engelbrektson selv.
Klovn – Her en låt med litt mer tempo igjen, en veldig swingende og fengende danselåt som er signert Jan Kidøy og Leif Dybendal, sistnevnte kjent fra Contrazt.
I mine ører er dette kanskje den desidert beste plata til Steinar noensinne, jeg er ihvertfall overveldet over alle de sterke og gode låtene her, og jeg har ikke funnet en eneste middelmådig eller overflødig låt. Så her har jeg bare superlativer å komme med, og derfor blir det også toppscore på terningen, altså en skinnende blank 6`er. Legg også merke til låter som “Jenta mi”, “Kun for deg”, “Hundrings til ein kaffi” og “Howdy”, som også er veldig hørbare og dansevennlige låter.
Rune Rudberg og hans band slapp i sommer ei rendyrket countryplate med tittelen “Old country”.
Normalt sett ville jeg ikke presentert denne plata her i For Swingende, siden countrymusikk er noe jeg pleier å spille i mitt andre radioprogram som heter Fra Svensktopp til Rock’n Roll, men siden det er Rune det dreier seg om, en veldig folkekjær artist med ett ben i dansebandgenren og ett i countrymusikken, så valgte jeg å gjøre et unntak og gi plata spilletid og spalteplass også i For Swingende. For musikken er i høyeste grad dansevennlig, det er det ingen som helst tvil om, selv om det ikke akkurat er overflod av swing- og bugglåter her.
Plata “Old country” er produsert både i Norge, Sverige og USA, og den inneholder kun coverlåter som andre artister har gjort tidligere, men musikken er nok likevel mye upløyd mark for det norske publikummet, ihvertfall er alle låtene nye bekjentskaper for min egen del. Som en liten kuriositet bør jeg også tilføye at på innspillingen så medvirker også en av musikerne til selvest Brad Paisley på trommer, nemlig en mann ved navn Ben Sesar.
Plata inneholder forøvrig totalt 12 spor, og av disse har jeg valgt ut følgende tre til ukens presentasjon:
More than you’ll never know – En låt som er skrevet av den amerikanske countrystjernen Travis Tritt, og det er en ganske balladepreget låt med en behagelig melodi og en fin låt å danse en rolig og tett fox til.
Brother of the highway – En litt kjappere låt enn den forrige, så her burde swing- og buggfolket så smått kunne begynne og swinge seg litt også. Opphavsmenn/kvinner her er Doug Johnson, Kim Williams og Nicole Witt. En observant leser har også gjort meg oppmerksom på at PK Støbakk medvirker på duett på denne låten, noe jeg ikke var klar over selv, men da er det også nevnt.
Cowboys ain’t supposed to cry – En låt i middels tempo som handler om at cowboyer ikke er ment for å gråte. Her er det en mann ved navn Douglas Owen som har skrevet tekst og melodi.
“Old country” er ei plate med mange gode kvaliteter for den som er glad i countrymusikk av det moderne slaget, men som likevel har den gode, gamle countrytradisjonen i bunnen og som holder seg godt innafor det de fleste forbinder med genren countrymusikk. Rune synger som vanlig veldig overbevisende og bra, og musikerne han har med seg på laget gjør absolutt jobben sin de også. Likevel er det nok ingen plate for de som virkelig liker å ta den helt ut på dansegulvet, for det er overvekt av rolige låter og låter i middels tempo her. For å bedømme plata for det den er, nemlig ei countryplate og ikke ei dansebandplate, så syns jeg den fortjener en solid 5`er på terningen, selv om det ikke er ei plate jeg personlig kommer til å spille i tide og utide. Jeg savner nok litt mer fart og tempo, men det er så klart en smakssak. Liker du country så tror jeg uansett du vil sette pris på det Rune har å by på her på “Old country”.
Svenske Holidays kom i sommer ut med albumet “Så speglas kärleken”, som er ei ganske tradisjonell, svensk dansebandplate med både nyskrevne låter og en del covers.
Holidays er et danseband som kommer fra Åmål i Dalsland, ikke fra Värmland som jeg kom i skade for å si i radiosendinga, og de har eksistert siden 1999, med andre ord feirer de 20 års jubileum nå i 2019. Bandet består for tiden av hovedvokalist Mattias Sjöstenius sammen med Nicklas Mörk, Michael Andersson, Hans Melin og Hans Jönsson. Her i Norge er de blitt et veldig populært og folkekjært orkester de siste årene, spesielt i de organiserte dansemiljøene, og de gjør til tider nesten like mye jobber i Norge som de gjør i Sverige.
Den nye plata er produsert av ringreven Martin Klaman og inneholder totalt 12 låter, omtrent halvt om halvt med nyskrevet materiale og coverlåter, og det er veldig dansbart og friskt, dog er en del av coverlåtene av typen som “alle” har gjort, men det skal jeg komme tilbake til mot slutten av denne omtalen.
Fra plata har jeg valgt ut følgende tre spor til ukens presentasjon:
Kan du hålla dom orden – En velkjent, svensk dansebandsviske som andre band har gjort tidligere, ihvertfall Mats Bergmans, muligens flere. Låten er en uptempo bugg/swing låt med en fengende melodi og en god dansetakt. Opphavsmann- og kvinne er Mats Larsson og Åsa Karlström.
Änglarnas stad – En fin ballade som var trommeslager Nicklas Mörk sin ønskelåt i forbindelse med intervjuet jeg gjorde med ham da jeg skulle presentere plata på radioen. Låten er etter min smak blant de beste på plata, og den er signert Anders Inberg.
Om du vill – Av alle låtene på plata ble nok denne min aller største favoritt. Også dette en ballade, en veldig iørefallende en sådan, og her er det Mats Larsson og Peter Nord som er låtskrivere.
Som tidligere nevnt så består plata av både nyskrevne låter og covers, hvor en god del av coverlåtene er av typen som stort sett “alle” danseband spiller, og derfor er nok dette også ei plate som lett kan bli litt borte i mengden av svenske dansebandplater. Men, på den annen side, så er originallåtene på plata såpass sterke og gode at det hele utjevner seg og blir totalt sett likevel til ei plate som for min del kvalifiserer til en solid 5`er på terningen. Den swinger bra, har god lyd, fin vokal fra flere bidragstytere og det er dansevennlig til tusen. Vil du høre hele plata, så finner du den på Spotify, mens fysisk CD kan kjøpes ved å følge linken under som leder til den svenske nettbutikken Ginza, som også selger til norske kunder.
Ole Ivars kom i sommer ut med sitt første album med den nye vokalisten, Espen Hagen Olsen, ved mikrofonen, selvsagt i tillegg til noen låter med William og ett instrumentalspor. Tittelen er blitt “På farten i 55 år”.
Ole Ivars har utvilsomt opplevd en ny vår nå i 2019, etter at Espen Hagen Olsen overtok sangmikrofonen som et friskt og nytt tilskudd til det som ellers er blitt en gjeng med godt voksne, men fortsatt spillesugne, karer. Publikum har i all hovedsak tatt imot Espen med åpne armer, og Espen har også vist at han takler denne veldig æresbefengte jobben med glans. Etter å ha sett hans innsats i beste sendetid på NRK i hans første livekonsert nå i august, så er jeg mektig imponert og er ikke i det minste tvil om at Espen kommer til å ta Ole Ivars til nye høyder og bringe musikken videre til den oppvoksende generasjon.
Men nok om Espen, nå over til plata:
“På farten i 55 år” er bygget over nøyaktig samme lest som tidligere, med William sine egne komposisjoner, riktignok krydret med èn coverlåt denne gangen, nemlig alltid like populære “Guitar boogie”, og mens William synger noen få låter, slik som han pleier, så synger Espen de resterende, mens Bjørn Elvestad får leke seg med gitarene sine i nevnte coverlåt. Temaene i tekstene spenner fra brennevin og sommer til hverdagslige betraktninger og elementer fra norske folkeeventyr. Produsent har som vanlig vært Morten Nyhus, som også sitter bak trommene i dagens Ole Ivars, så med unntak av ny hovedvokalist så er det “business as usual” når det gjelder den nye Ole Ivars-plata
Fra plata har jeg valgt ut følgende tre spor til ukens presentasjon:
Brenn’vin, solskinn og sønnavind – Selv om teksten i denne låten handler om ting jeg personlig velger å holde meg langt unna, så er det likevel en veldig fengende og god danselåt, kanskje den mest uptempo på plata. og Espen viser her at han kler Ole Ivars sin musikkstil som hånd i hanske.
En sang tel Gud og hvermann – En låt som skiller seg vesentlig fra det øvrige låtmaterialet på plata. en låt som er myk og finstemt og med følsom sang fra Espen, en låt som passer perfekt til en langsom og tett “tryckare” på tampen av dansekvelden. Dette var forøvrig også Espen sin egen ønskelåt i forbindelse med intervjuet jeg gjorde med ham da jeg skulle presentere plata på radioen.
En må da være glad at’n er tel – Dette er en av låtene som William synger på, en meget fengende og god låt som ble blant mine store favoritter på plata. Teksten oser av livsglede og positivitet, og gleden vokalisten viser smitter også over på lytteren.
Jeg syns Espen har fått en flying start på denne plata, selv om jeg personlig føler at selve låtmaterialet kanskje ikke “sitter” like godt denne gangen som det har gjort tidligere., men for en gangs skyld er det faktisk balladene på plata jeg liker best, og det er litt uvanlig til å være meg. Låter jeg likte godt utenom de tre ovennevnte er “Samme postadresse”, “Det hender aldri meg” og “Sommerlåta”. Det veksler fint mellom swing og ballader på plata, og jeg føler noen av låtene setter seg bedre jo mer man hører på dem. Sett under ett så er det ei plate som den ihuga Ole Ivars-fansen burde sette pris på å både lytte og danse til, og på terningen velger jeg å tildele det hele en solid 5`er på terningen. Gleder meg allerede til den neste, som jeg håper og tror kommer innen vi skriver 2021! By the way: Dette er forøvrig den første Ole Ivars-plata på 30 år som også utgis på vinyl!
Trønderbandet Harlekin kom i sommer ut med sitt første album med tittelen “I andre rekke”, ei plate med dansbar countyrmusikk, litt i samme gate som Sie Gubba og Too Far Gone.
Harlekin kommer fra Malvik og Stjørdalsområdet og har eksistert siden 2006. Bandet består for tiden av Tore Rønsåsbjørg, Vegard Fossen, Roy Betten, Odd Annar Aasan, Håvard Wenaas og Morten Husby. De skriver selv at de presenterer tøff country med norske tekster, og de har vært aktive på både countryfestivaler og mer ordinære dansefester rundt på bygdelokalene i Trøndelag på de årene de har holdt på. De sier også om seg selv at de er et dedikert band som bruker mye tid på både øving og skriving av låter og at de har i overkant av 30 spillejobber i året.
Den nye(og første) plata, “I andre rekke”, innholder totalt 11 låter, hvorav cirka halvparten har vært ute på singler tidligere. Låten er utelukkende skrevet av bandets egne medlemmer, og det har også vært litt forskjellige produsenter på de ulike låtene. Sangene handler om trøndersk bygdekultur og andre folkelige og lett gjenkjennelige temaer, alt bakt inn i veldig fengende og hørbare melodier.
Fra plata har jeg valgt ut følgende tre spor til ukens presentasjon:
Bøgdatolling – En litt smårocka countrylåt i middels tempo og en tekst som handler om en litt småharry bygdeoriginal som går på fest og får mye oppmerksomhet der, og ellers litt om det livet denne “bygdatollingen” lever.
Bøgdadyret – Dette var ønskelåten til bandmedlem Vegard Fossen i forbindelse med radiointervjuet jeg gjorde med ham i forbindelse med denne presentasjonen. Sangen er ganske uptempo og handler rett og slett om bygdesladder og hvilke utfordringer og konsekvenser det kan gi – en humoristisk sang, men i mitt hode med en litt alvorligere undertone.
Camel toe – Dette ble min store favorittlåt på plata, en forholdsvis uptempo låt som handler om ei friluftsglad jente med egen Instagram-konto hvor hun deler bilder i fleng fra sine turer i fjell og natur – og tittelen henspeiler på den noe tettsittende klesdrakten hennes, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på det her.
Jeg syns Harlekin har laget ei skikkelig fengende og god plate, med mye sterke og dansevennlige låter som funker like bra til lytting og underholdning som til dans. Produksjonsmessig er den fullstendig på høyden med mer kjente band i samme genre, som de allerede nevnte Sie Gubba og Too far gone, og låtmessig syns jeg også den går mange andre trønderband en høy gang, uten å si noe som helst negativt om de andre. Vokalisten gjør også en fremragende jobb, synger veldig bra, overbevisende og “levende”, så jeg syns alt i alt at plata fortjener en solid 5`er på terningen, vet ikke helt hva jeg trekker for her, men syns de bør ha noe å strekke seg etter siden vi snakker debutplate her – men til å være debut så syns jeg det er så bra som det kan få blitt. Stå på videre gutter, dette liker vi!
Skånske Perikles kom på forsommeren i år ut med albumet “Den coolaste bruden i byn”, ei veldig sterk og god plate med mye partylåter og god variasjon i stil og tempo.
Perikles er et partyband som også har en del influenser fra dansebandgenren og de har eksistert siden 1974, med andre ord har de 45 års jubileum nå i 2019. Bandet består for tiden av Lars Lundgren, Anders Olsson, Pex Svensson, Jan Wellbo og Joachim Sehlin.
Den nye plata bærer tittelen “Den coolaste bruden i byn” og inneholder totalt 14 låter, mange nyskrevne spor, men også noen få covers, slik som “Papirsklip” og “One way ticket”. Produsent for det hele har vært Lars Lundgren som selv spiller i bandet, og låtene er skrevet av opphavsmenn som Bosse Nilsson, Mikael Karlsson, Haidi Krohn, Lars Lundgren og Jan Svensson for å nevne noen.
Fra plata har jeg valgt ut følgende tre spor til ukens presentasjon:
Skatt – Et av mine favorittspor på plata, en uptempo og ganske glad og fengende låt med fin dansetakt. Opphavsmann her er Lars Lundgren selv.
De e’ sommar – En sommerfrisk låt i middels tempo som oser av god sommerstemning og litt smårocka i formen. Denne er skrevet av Patrik Frisk, Fredrik Granberg og Peter Settman.
Mannen på månen – Nok en låt i det jeg vil beskrive som middels tempo, en låt som burde egne seg til såvel fox som bugg-dansing. Her er det også Lars Lundgren selv som har skrevet både tekst og melodi.
Perikles har levert ei veldig god og glad plate her, jeg syns de er et band som nesten bare blir bedre og bedre, og sammenlignet med slik de låt på f.eks 90 tallet så syns jeg de i dag er bedre enn noensinne. Likevel, for meg som nordmann så kan det bli litt slitsomt å høre ei hel plate på veldig utpreget Skåne-dialekt, men det er en helt subjektiv oppfatning som dere ikke bør legge så stor vekt på dere som leser. Men i mine ører blir denne dialekten litt “overkill” i det lange løp, om jeg skal finne noe å pirke på her. Utover det er det ikke mye negativt å si om denne skiva, det er ei plate som bør tiltale både dansefolket og de som bare vil “ta seg en fest”, og den er veldig bra både teknisk og musikalsk, variert er den også. Hovedtyngden ligger nok på uptempo låter, som også er et pluss i mine ører. Så terningmessig er dette ei plate jeg føler fortjener en solid 5`er på terningen. Søk den gjerne opp på Spotify, om du vil lytte og gjøre deg opp din egen mening, og vil du “ta den helt ut” og kjøpe deg et fysisk CD-eksemplar, så kan du gjøre det via linken under. Jeg syns ihvertfall plata er vel verdt å låne øre til.
Så er det Contrazt-tid igjen, det vil si tid for et nytt album fra alltid like folkekjære og populære Contrazt. I god gammel Contrazt-ånd har også denne plata fått en ganske festglad tittel, nemlig “Kalas”.
Contrazt var i utgangspunktet et rent Solør-band, men nå i 2019 er det kun igjen èn ekte solung i bandet, nemlig grunnleggeren selv, Leif Dybendal. De øvrige medlemmene kommer fra Ilseng, Gjøvik og Eidsvoll – og lurer du på navnene, så er det først og fremst uunnværlige Gro Anita Dybendal, pluss de tidligere Dænsebændet-medlemmene Svein Morten Haugerud, Kay Ronny Brobakken og Hans Olav Trøen, som alle tre altså har spilt i både Dænsebændet og flere andre band tidligere. Dermed sitter vi med et band som i dag har medlemmer fra fire ulike deler av innlandet, men likevel står Solør-ånden sterkt i Contrazt, noe som også på den nye plata gjenspeiles i opptil flere av låtene.
Hva den nye plata angår, så aner jeg en litt mer moderne og til dels popete dreining stilmessig enn tidligere, ikke på alle låtene, men på noen, der man har valgt å utvikle stilen litt mer i en moderne retning, noe som for min del er et veldig positivt trekk ved bandet nå i 2019. Den kjente Contrazt-stilen er likevel godt gjenkjennbar i flere av låtene, men samtidig får vi også oppleve litt nye takter fra gjengen innimellom, noe som for meg er en skikkelig vitaminpille og som fører plata opp til det nivået jeg vil betegne som Contrazts høyeste noensinne, ihvertfall etter Gro Anita overtok sangmikrofonen.
Plata består av totalt 12 låter, hvor 11 er nyskrevne, hovedsaklig av Leif og Gro Anita Dybendal selv med noen få bidrag fra eksterne låtskrivere, og hvor èn er en coverlåt, nemlig Jahn Teigen sin velkjente duett med Anita Skorgan, “Friendly”, som Contrazt her har spilt inn i norsk språkdrakt.
Produsent for plata har forøvrig vært Jon Anders Narum(faktisk han også med tidligere fartstid fra Dænsebændet!).
Fra plata har jeg valgt ut følgende tre spor til ukens presentasjon:
Nye steg – En av de litt mer moderne låtene som jeg føler har blitt tilført noe nytt i forhold til den stilen Contrazt hovedsaklig er kjent for, selv om den er godt innafor bandets opprinnelige spillestil denne også. Teksten handler om Gro Anitas rolle i Contrazt og litt om hvordan hun opplever å reise rundt på norske og svenske veier med Norges mest populære danseband. Gro Anita har også vært med og skrevet låten i samarbeid med Leif.
Nyfødt vår – Dette er låten som ble min store favoritt på plata. Også denne låten har et litt mer moderne preg på mange måter, mye takket være at man her har fått med en ny låtskriver som til vanlig spiller i gruppa Staut, nemlig Ørnulf Juvkam Dyve, sammen med Leif Dybendal sjøl. Låten går i litt over middels tempo og er en veldig sterk og iørefallende låt på alle måter. Dette ble også Contrazt sin egen ønskelåt i forbindelse med radiointervjuet jeg gjorde med dem da plata skulle presenteres her i For Swingende.
Tel vi ses igjen – Dette er en vakker og følsom ballade som Gro Anita har skrevet til sin egen, avdøde bestefar. Leif har vært med og laget melodi, og blant de litt roligere låtene på plata så er dette min klare favoritt. Teksten er uhyre personlig, og det er det som gjør låten så utrolig bra i mine ører. Her forteller Gro om både sitt eget liv og selvsagt også om sitt nære forhold til sin bestefar. En riktig perle av en låt!
Contrazt har her laget det jeg føler er deres beste plate hittil, og her viser de også evnen til å stadig utvikle seg, selv om de i bunn og grunn har funnet en stil som “funker fjell” hos bandet trofaste publikum. Jeg syns uansett det er fint at bandet ønsker å følge med i tida og ikke bare gro fast i gamle spor, samtidig som de også må ha med litt av sitt opprinnelige særpreg – og på denne plata føler jeg de har funnet fram til den perfekte miks av det opprinnelige og det nytenkende. Contrazt låter her bedre enn noen gang før, så da blir det også terningscore deretter, med andre ord en skinnende blank 6`er fra undertegnede og For Swingende.
Ønsker du å kjøpe plata fysisk på CD, så kan du følge linken under, ellers kan du lytte til plata på Spotify om du syns det er det beste.
Den svenske countrysangeren Martin Nilsson har nylig sluppet albumet “Längtan till landet”, som er ei veldig sterk og god plate på alle måter, og som inneholder både ren country og litt mer dansebandduftende låter igjen.
Martin ble jeg først oppmerksom på etter hans medvirkning i det svenske TV-programmet Fame Factory rundt 2003, som ble etterfulgt av ei veldig god plate, den gang kun med engelskspråklige coverlåter. Mye har skjedd med Martin siden den gang, han har blant annet vært en kort periode innom dansebandet Donnez, og er nå altså aktuell med albumet “Längtan från landet”, som er produsert i Nashville av den amerikanske produsenten Stacy Hogan. Låtmaterialet er levert av anerkjente låtskrivere fra både USA, Canada, Australia, England og Sverige, så det er blitt et album med veldig internasjonale aner og som jeg syns ligger innenfor en stil som burde tiltale dansebandfansen like mye som countryfolket.
Plata inneholder totalt 13 låter i både svensk og engelsk språkdrakt, og av disse har jeg valgt ut følgende tre spor til ukens presentasjon:
Jag älskar countrymusic – En opprinnelig engelskspråklig låt, skrevet av Bobby Joe Peace, og med svensk tekst av Peter Russberg. En veldig uptempo, frisk og høyst dansevennlig låt som virkelig appellerer til såvel dansefot som festhumør.
Gravöl – En veldig fin og iørefallende låt som ble en av mine store favoritter på plata. Låten handler riktignok om å drikke gravøl, men det er nok ikke den typen gravøl man helst forbinder med den typen aktivitet, men mer som en avslutning på en menneskelig relasjon. Lytt til teksten, så vil du forstå. Låten er ihvertfall signert Bobby Joe Peace og Troy Johnson med svensk tekst av Peter Russberg. Originaltittelen er “Bring down the wall”.
Världens sju hav – Dette er en sang som er skrevet på en velkjent melodi, nemlig “Red river valley”, den svenske teksten er signert Peter Russberg, originalversjonen er skrevet av Bobby Joe Peace, MEN, det påstås imidlertid at låten opprinnelig heter “King of Hobo Jungle”, selv om melodien i mine ører er kliss lik “Red River valley”. Har ikke giddet å forske mer i opphavet til det hele, men jeg antar at det er en melodi som springer ut fra sistnevnte tittel, men som er blitt noe modifisert i forhold til opprinnelsen. Låten er ihvertfall ganske uptempo denne også og den swinger godt, så enda en låt som burde funke fin-fint på dansegulvet.
Jeg syns Martin Nilsson har levert ei ordentlig helstøpt og god plate med country av det ganske så tradisjonelle slaget og med flere låter som ligger veldig nært opptil det vi her i Norden betegner som dansebandmusikk. Martin har ei fyldig og god stemme som passer perfekt å synge country med, og det hele er bakt inn i et veldig fyldig og velprodusert komp, så jeg syns plata kvalifiserer til en solid 5`er, og da føler jeg egentlig at jeg er litt beskjeden, men det får gå for denne gangen. Plata kan spilles av på Spotify eller bestilles i CD-format via linken under – og jeg syns absolutt den er verdt å bruke både penger og tid på, for det er ei plate jeg tror veldig mange av dere vil like. Bra jobba Martin!
Lars Arild Fjeldberg fra Østfold, kjent som sønnen til slagersangeren Svenn-Erik Fjeldberg med storhetstid på 70 og 80 tallet, er ute med sitt første album i disse dager med tittelen “Vennskapsbånd”.
Lars Arild har gått i sin fars fotspor og har drevet aktivt med musikk i mange år, ihvertfall siden tidlig 90 tall, men noen plate har det ikke blitt før nå i 2019. Stilen til Lars Arild er en blanding av dansemusikk, visepop og en liten dæsj med country, det føler jeg er en grei beskrivelse av denne musikken som også burde falle i god jord hos dansepublikummet og dansebandfansen.
På plata finner vi totalt 10 låter, på de fleste er tekstene skrevet av den kjente låtskriverinnen Heidi Janka Berg, som i hovedsak har oversatt engelske originaltekster til norsk på denne produksjonen. Sangene handler om mye forskjellig, men hovedsaklig tekster med mye substans og mening, låter om tanker, følelser og mellommenneskelige relasjoner, langt borte fra rølpete festlåter som en del andre danseband er kjent for.
Det må også nevnes at produsent for det hele har vært Tommy Nilsen fra Pegasus, som har produsert plata med stødig hånd i sitt eget SolysMa Studio.
Fra plata har jeg valgt ut følgende tre spor til ukens presentasjon:
Du var alt for meg – Åpningssporet på plata var også et av sporene som falt meg aller best om øret. En litt popduftende låt i middels tempo som er skrevet av Heidi Janka Berg og Lars Arild Fjeldberg.
Bli hos meg i natt – Dette ble Lars Arilds egen ønskelåt i forbindelse med intervjuet jeg gjorde med ham i tilknytning til radiopresentasjonen av plata. Dette er en ganske mektig ballade med melodi av Lars Arild selv og tekst av Heidi Janka Berg.
Syng en sang – Dette ble en av mine andre favoritter fra plata, en ganske typisk danselåt med et visst preg av country og med en veldig iørefallende melodi, kanskje den mest fengende låten på plata. Her er det Lars Arild Fjeldberg, faren Svenn Erik og Heidi Janka Berg som står som opphavsmenn/kvinne.
Jeg syns Lars Arild har gjort et veldig bra førsteinntrykk med denne plata, sangstemma har han arvet etter sin far, selv om de to har veldig ulik stemmeprakt om man sammenligner dem, og låtmessig har Lars Arild også truffet ganske så bra med å lete fram de rette låtene. Med Tommy som produsent så har det hele også fått et veldig profesjonelt og velbalansert lydbilde, og man hører at det er litt “Nilsen-stil” over plata. Jeg syns albumet fortjener både en solid 5`er på terningen og et plusstegn i margen, så da ender vi opp på 5+, altså hårfint på grensa til toppscore. Plata kan kjøpes ved å kontakte Lars Arild på Facebook via hans private profil, eller du kan sende en e-post til For Swingende([email protected]) så kan jeg hjelpe deg med å komme i kontakt med Lars Arild på alternative måter, dersom du ikke har Facebook. Plata er ihvertfall vel verdt å sikre seg, for dette er riktig, riktig bra!
Svenske BlackJack, forøvrig et av undertegnedes favorittband i Sverige, er ute med nytt album i disse dager med tittelen “En två kanske tre”.
BlackJack er et band som gjør rimelig bra suksess i Sverige med sin “nye” vokalist Kjelle Danielsson, og den nye plata føyer seg fint inn i rekken av gode BlackJack-album, selv om jeg ikke vil påstå at det er den beste. Uansett, Kjelle begynner å bli riktig så varm i trøya i BlackJack nå, og det høres på musikken at han trives og at han føler seg komfortabel med spillestilen til bandet, som jeg tør påstå er noe annerledes enn hans forrige band, nemlig Jannez. Jeg vil også påstå at mye av musikken til BlackJack i 2019 har et til tider ganske tydelig innslag av 50 tall, men også en del duft av country, og det er absolutt i positiv forstand.
Den nye plata inneholder totalt 12 spor, og her finner vi mange nyskrevne låter, men også et lite knippe kjente covers, slik som “Ring of fire” fra Johnny Cash og “Hey baby”, en låt vi blant annet kjenner fra soundtracket til storfilmen Dirty Dancing. Produsent for det hele har vært Anton Martinez Matz som har vært med og skapt BlackJack sitt nåværende sound, noe som jeg syns låter veldig friskt og oppegående – eller som plateselskapet selv beskriver det: “Moget utan att låta mossigt, modernt utan att låta poppigt” – en meget treffende beskrivelse, spør dere meg!
Fra plata har jeg valgt ut følgende tre spor til ukens presentasjon:
Kom in i matchen – En ganske uptempo swing- og bugglåt som ble en av mine favoritter på plata, og den er skrevet av Mats Ymell, Magnus Eklund og Dan Attlerud.
Visa mig din himmel – En skikkelig knallåt dette også, dog med noe lavere tempo enn den forrige, men likevel med en fin og gyngende dansetakt. En låt som er signert Jörgen Andersson og Kent Mattsson.
Vi har Tarzan på middag – En artig og noe humoristisk låt som tar oss med inn i eventyrlegenden Tarzan sin verden. En låt i det jeg vil betegne som middels tempo og opphavsmenn er Bengt Hansson, Eddie Bruhner og Gösta Linderholm – og dette er en coverlåt som er blitt gjort med flere svenske band på 70 tallet, blant annet Sveriges Jazzband i 1972.
Jeg syns BlackJack nok en gang har levert ei veldig sterk og god dansebandplate med mange dansevennlige og iørefallende låter, de aller fleste fenger skikkelig godt. Plata er forøvrig av den typen som styrker seg jo mer man hører på den, og det låter både friskt og velprodusert med bra trøkk i kompet og lydbildet. Kjelle Danielsson synger som vanlig veldig bra, og jeg savner nesten ikke Tony Ljungström når jeg hører på disse låtene, selv om det er Tony som egentlig var BlackJack for meg – men med en så dyktig arvtager som Kjelle så syns jeg bandet langt fra har tapt seg etter vokalistbyttet. På terningen velger jeg å nøye meg med en solid 5`er, men i tillegg setter jeg et plusstegn i margen, og det er ei plate som absolutt står til forventningene og som jeg tør anbefale til alle som liker svensk dansebandmusikk. Hør plata på Spotify eller kjøp deg et fysisk eksemplar via linken under. Dette er bra!
