Monica Robertson er enka etter avdøde countrysanger Alf Robertson, som var et stort navn i Sverige under flere tiår. Monica fører arven etter sin mann videre med musikk innen omtrent samme gate som det Alf stod for, og på hennes seneste album, “100 dagar”, fra 2017, så finner vi mange sterke og gode låter i en blanding av country, viser og dansemusikk.
Monica har på sitt seneste album samlet totalt 12 låter, hvor brorparten av dem er skrevet av henne selv i samarbeid med låtskriveren Christer Sandberg, som tidligere har skrevet mye musikk innen dansebandgenren og som også er utøver selv. Monica sin plate bærer preg av både country og visesang men også med noen låter som er høyst dansbare, og derfor fikk jeg lyst til å gi plata innpass her i For Swingende også.
Fra plata har jeg valgt ut følgende tre spor til ukens presentasjon:
100 dagar – Tittelkuttet på plata som er en countryinspirert ballade som er signert Monica Robertson ene og alene, hva både tekst og melodi angår. Etter min mening et av de bedre sporene på plata.
Tills änglarna hämtar mig – En litt mer uptempo låt igjen med en fin dansetakt, så denne burde appellere til de som liker å swinge og bugge også. Låten er opprinnelig amerikansk med tittelen “The shores of Jordan”, skrevet av den amerikanske singer/songwriteren Iris De Ment med svensk tekst av Monica Robertson. Dette ble nok min aller største favoritt da jeg lyttet gjennom plata.
När jag var ung – Nok en ganske rask låt med en fin dansetakt, og her er det Monica som har skrevet låten i samarbeid med nevnte Christer Sandberg.
Jeg syns dette er ei veldig iørefallende og god plate på alle måter, alle låtene er nok ikke like dansbare, men det er en veldig fin og velprodusert utgivelse med mange fengende og koselige sanger, og med Monica sin behagelige og personlige stemme i fokus. Hun har en fin stemme som kler denne typen musikk veldig godt, og i det store og det hele syns jeg plata er såpass bra at den fortjener en solid 5`er på terningen. Ei plate som burde tiltale såvel dansefolket som countryfansen, med med størst appell til det jeg betegner som et voksent publikum, la oss si 50+.
