Vi har fått tilsendt litt info om Trondheimsbandet Tellus fra bandets tidligere vokalist Åge Olsen. Dette har vi brukt som bakgrunnsmateriale til denne nostalgisaken som omhandler et danseband som var veldig populære og aktive under 70 og 80 tallet.
Tellus var veldig aktive og populære rundt på bygdelokaler og danserestauranter i Trondheim og omegn. Bandet spilte mye svensktopp og annen god dansemusikk, slik som rock og swing, kort sagt musikk som fikk det til å rykke i dansefoten. Det var ofte stinn brakke på lokalene der Tellus spilte til dans og i tillegg til Trøndelag så hadde de også en del spillejobber i Moldedistriktet.
Som i de fleste andre band så ble det også i Tellus en del utskiftinger av medlemmer opp gjennom årene, og for å ramse opp de fleste som har vært med, så kan jeg nevne navn som Gunnar Hammer(bass), Ketil Vigdal(keyboard), Jan Bentzen og Svein Skjevik(begge på trommer), Tore Karlsen, Idar Furnes, Odd Hole, Roy Hoeggen(alle på gitar), Berit Nyheim, Arne Hole og Åge Olsen(alle på vokal). Bård Svendsen var også innom Tellus en periode. De hadde i tillegg med seg en del vikarer på enkelte spillejobber.
Tellus var aktive gjennom en periode fra cirka 1972 til 1985 og et par av vokalistene er også kjent fra andre band. Åge Olsen for eksempel har også vært innom Vikings, mens Arne Hole sang i Gluntan en periode på 70 og 80 tallet etterfulgt av en tid i Grabbans på 90 tallet. Gitarist Odd Hole er forøvrig kjent fra både Grabbans og Carmen i nyere tid. Berit Nyheim var også en mye brukt artist på diverse kassettutgivelser under 80 tallet, blant annet på en rekke av utgivelsene fra det trønderske plateselskapet Home`s som ga ut og solgte lavpris-kassetter over en lav sko utover 80 tallet. Berit var også med på et duoprosjekt sammen med Kjell Bjørklund fra Kjell Vidars under tittelen “Folkeeie” på 80 tallet, og i 1981 medvirket hun i den norske Melodi Grand Prix-finalen, med andre ord ei veldig aktiv og erfaren sangerinne.
Tellus kom også ut med både LP og CD-utgivelser i løpet av sin karriere.
Se forøvrig noen gamle bilder av Tellus i bildegalleriet under.
Vår nostalgispalte har ligget brakk noen år nå, men nå føler jeg tiden er inne for å blåse liv i den igjen, noe jeg i første omgang gjør med en liten artikkel om trønderbandet Vikings som eksisterte fra tidlig 60 tall til midt på 80 tallet.
Vikings var å regne som et amatørband de første 10 årene de drev på, men fra midten på 70 tallet valgte de å satse profesjonelt. Den første platekontrakta si fikk de i 1974 med selskapet Experience Records og ga der ut debutalbumet “Karsk & Calypso”.
På denne tida bestod Vikings av Åge Haugan på gitar og vokal, Jan Olav Arntzen på vokal, Kjell Mortensholm på tangenter, Jens Chr. Fjeseth på gitar og vokal, Hugo Madzog på bass og vokal og Skule Johansen på trommer, med andre ord en solid sekstett.
Etterhvert så forlot Arntzen og Fjeseth bandet og fra og med album nummer to så var det Rune Sundby med tidligere fartstid i prog.rock-bandet Ruphus som stod ved mikrofonen. “Vikings” var tittelen på den andre plata som kom i 1975 og hvor Rune hadde komponert alt materialet selv.
Deretter skulle det gå tre år til neste album kom, denne ble utgitt i 1978 og hadde tittelen “Vikings 3 – Higher – higher!”. På denne tida var hele bandet Vikings blitt totalt omorganisert og bare Åge Haugan og Skule Johansen var igjen fra originalbesetningen. I tillegg hadde Vikings da fått med seg Kurt Pedersen på vokal, Roar Sæthre på keyboards og vokal samt Hjalmar Pettersen på bass og vokal. Og det gikk ikke lenge før den nye vokalisten, Kurt Pedersen, også skulle forlate bandet, en kar som ble erstattet av ikke ukjente Per Kristian Støbakk, som i 2014 er en av Norges mest markante skikkelser innen dansebandmiljøet og selvsagt frontfigur i suksessbandet PK & Dansefolket. Og det var PK som også var vokalist på Vikings sine mest populære innspillinger, slik som låten “Venus” som faktisk toppet Europatoppen i 1979 og den store landeplagen “Du må ha det riktig godt” som også er en slager den dag i dag, takket være PK & Dansefolket sin nyinnspilling av låten over 20 år senere. Det hører også med til historien at PK helt tilfeldig traff på Vikingsgutta langs veien og dermed ble hyret inn som ny vokalist da den forrige hadde sluttet, noe som skulle vise seg å bli et skikkelig lykketreff for Vikings som band.
Da 80 tallet kom og Vikings hadde avrundet 70 tallet med sitt kanskje mest populære album “Vikings 4 – Gjør som en viking” i 1979, så bestod gruppa av Åge Haugan, PK Støbakk, Bjørn Schandy, Stein Haanshus og Tor Lindberg. Siste album med Vikings ble forøvrig utgitt i 1981 og het “Vikings 5 – I rockeheksens klør”.
På midten av 80 tallet så ble Vikings lagt ned etter at Støbakk sluttet, og dermed skulle det ta over 15 år før han igjen dukket opp som konferansier under den første Dansebandfestivalen i Seljord i 2001, og hva som siden skjedde, er en helt annen historie og noe de aller fleste kjenner til…
Da er vi endelig tilbake med en ny artikkel i vår nostalgi-serie der vi presenterer gamle og til dels legendariske norske danseorkestre. Denne gangen skal vi presentere et godt gammelt band fra Romerike ved navn Jim Oddwinds som har eksistert under det navnet siden 1964.
Jim Oddwinds gikk tidligere under navnet The Vultures, men byttet altså navn til Jim Oddwinds i 1964. I godt over 45 år har orkesteret nå turnert over store deler av Norge men den spede begynnelsen var på lokalet Dalheim i Gansdalen utenfor Fetsund på det sørlige Romerike. Dette ble øvingslokalet til Jim Oddwinds og på fredagene ble det arrangert såkalt Ten-treff for alle tenåringene på Romerike med Jim Oddwinds på scena.
Den første utgaven av Jim Oddwinds bestod av Jim Solberg på trommer, Oddvin Sørlie på sang og gitar, Anders Uriansrud på saksofon, Tore Tveter på bass og Harald Oseth, orkesterlederen, på trekkspill og orgel. Oddvin var kjent som en meget dyktig sanger som hadde som sin spesialitet å fremføre låter fra countrylegenden Bobby Bare samt mer typiske svensktopplåter. I en ettårs periode var også Mohammad Said Omari med som var en kløpper til å tolke calypsorytmer og låter fra Harry Bellafonte.
Jim Oddwinds har forøvrig fostret flere kommende sangstjerner, deriblant Svenn Erik Fjeldberg, Bente Bråten, Glenn Tharaldsen(gjesteartist sammen med hans eget band Support), Laila Kristin, Anita Andreassen Kanstad, Anita Dragseth, Solfrid Stene og Liv og Bjørn Grytøyr, sangere som senere har gjort lysende karrierer i andre band og musikkprosjekter. Den landskjente gitaristen John “Mykjan” Fredriksen har også flere års fartstid fra nettopp Jim Oddwinds, en mann som forøvrig er kjent som en av landets beste gitarister.
Platedebuten til Jim Oddwinds kom i 1967 da de utga singelen med “To hjerter” på ene sida og “Anne Lise” på den andre. Denne plata ble utgitt på plateselskapet Continental Records og ble lansert på et stort russeshow på Jordal Amfi dette året. På denne tida hadde også Harald Hagen blitt med som ny mann på saksofon. Senere kom to singler med Svenn Erik Fjeldberg om vokalist, også utgitt på Continental. På samme tid så fikk også Jim Oddwinds det ærefulle oppdraget å spille sammen med selveste The Kinks på Motangen i Blaker, et meget kjent og populært internasjonalt band på den tida.
Først i 1980 kom Jim Oddwinds med sin første fulle LP-plate, denne ble utgitt akkurat til vinter-OL skulle arrangeres i Lake Placid det året og dermed passet det jo bra å lansere låten “Balladen om Eric Heiden” og ikke minst “Lake Placid-here we come”. På denne plata medvirket både Glenn Tharaldsen som gjesteartist og navnesøstrene Anita & Anita på vokal.
Andre kjente låter med Jim Oddwinds er “Bare en episode i mitt liv”, “Vandringsmann” og “Goodnight Irene”. Kun ei CD-plate har bandet gitt ut og denne kom på 90 tallet og het rett og slett “Jim Oddwinds”. Denne ble utgitt på BW Records og gjorde blant annet flotte listeplasseringeer i Danmark. På denne plata var det Leif Sande som var vokalist. I 2011 består Jim Oddwinds av Oddvin Sørlie sammen med John Dobran og Harald Oseth, så det er fortsatt liv laga for denne gjengen som har en lang merittliste, men som kanskje ikke er like godt kjent blant dagens oppvoksende generasjoner.
Vi må også tilføye at Jim Oddwinds var det første nordiske orkesteret som turnerte i Polen.
Vi takker Arnfinn Opsand på Dansaktuellt.com samt Tore Tveter og Harald Oseth for hjelp med stoff og materiale til å forfatte denne artikkelen.
Da er vi tilbake med en ny artikkel i vår nostalgiserie, hvor vi presentererer gamle norske danseband, noen er historie mens andre fortsatt holder det gående. Denne gangen skal vi ta for oss trønderbandet Bugges Firo som har røtter tilbake til 1967, og som fortsatt lever i beste velgående, selv om et av de mangeårige medlemmene gikk bort i 2009.
Bugges Firo ble startet våren 1967 av elever ved Lademoen skole. Tore Bugge Pedersen har helt siden dengang vært bandets vokalist og frontfigur med sin velkjente trønderbart. Med seg fra starten hadde han Tore Lande på gitar og vokal, Dagfinn Ellefsen(nå i Gluntan) på bass og vokal, Roger Andersen på trommer og Arne Kristian Svendsen på tangenter og vokal. Sistnevnte døde forøvrig i september 2009. Ut fra navnet og dømme, altså “Firo”, så skulle bandet egentlig være en kvartett, noe de aldri har vært. Navnet henspeilet istedet på at Tore Bugge Pedersen hadde med seg fire mann til i orkesteret sitt. Roger Andersen forlot forøvrig bandet da repertoaret etterhvert ble dreiet over fra rock til mer tradisjonell dansemusikk og ble erstattet av Per Kristian Andersen på trommer.
I 1970 skjedde det store ting for Bugges Firo, for da vant de det trønderske mesterskapet for pop-band. Premien her var en platekontrakt med selskapet MCA, og dette førte til at bandet spilte inn fire låter som ble fordelt på to singler hvorav den ene kom i 1970, mens den andre ble utgitt først i 1971. De to første singellåtene het “Veien tilbake” og “Den som lever får se”. De to neste het “Borte bra, men hjemme best” og “Allikevel”.
I 1975 byttet Bugges Firo igjen trommeslager, denne gangen var det Rune Nordal som tok over etter Per Kristian Andersen. Rett etter dette så medvirket bandet på samleplata “Trønder-kremen” fra Nett Records sammen med seks andre danseband. Etter dette gikk Bugges Firo inn i sin mest populære periode hvor de utgav fire LP-plater på platemerket Philips.
Spesialiteten til Bugges Firo var på denne tida å oversette gamle internasjonale popslagere til norsk. På den første plata de gav ut så hadde de blant annet med en norsk versjon av “Speedy Gonzales” fra Pat Boone som gjorde suksess på Norsktoppen i 1976. Oppfølgeren til denne kom samme året og het “Cadillac”.
Det tredje albumet til bandet kom i 1977, og det er her vi finner bandets aller største hit, nemlig “She loves you yeah” som endte opp på førsteplass både på Norsktoppen og Europatoppen. Dette skjedde faktisk samme uka. Albumet denne gangen bar tittelen “Bugges Firo skyter med skarpt”. Alle de tre første platene til bandet ble produsert av Rune Nordal, trommeslageren i Bugges Firo, en mann som også er en velkjent produsent i det norske musikkmiljøet forøvrig.
Etter at den tredje plata var innspilt og utgitt, så gjennomgikk Bugges Firo visse omrokkeringer innad i bandet ettersom Dagfinn Ellefsen og Rune Nordal gikk ut av bandet, mens Bjørn Nessjø kom inn på bass, gitar og vokal og Harry Fuglem kom inn på trommer. Bjørn Nessjø var også produsent for gruppas fjerde album, som ble hetende “5 fra glemselen” og kom i 1978. Da den femte plata, “Bugges på boks”, kom i 1981 var Rune Nordal igjen tilbake bak trommene, og nå hadde de istedet en ny mann på gitar, nemlig Geir Falck som overtok etter Tore Lande. På denne tida var det meste av låtmaterialet egenkomponert, først og fremst av Arne Svendsen. Den femte LP-plata ble produsert av Bjørn og Rune.
Etter dette var det forholdsvis stille fra Bugges Firo på mange måter, selv om de fortsatt opptrådte og holdt det gående. Jeg husker blant annet at de spilte på en stor dansegalla på Biri Travbane i 1989 som også ble filmet og sendt i flere episoder på TVNorge i ettertid. I forbindelse med dansegallaene som bandet deltok på rundt 1989-1990 så ble det også spilt inn en egen låt som het nettopp “Dansegalla” og hvor Bugges Firo hadde med seg storheter som Bjøro Håland, Christer Sjögren, Lasse Johansen og Sven Erik Magnusson. Men på platefronten forøvrig skjedde det lite helt fram til årtusenskiftet, da de utga nytt album hos Tylden & Co, fortsatt med egne låter fremført på trønderdialekt, både gamle innspillinger fra 70 tallet og noen helt nye. Denne plata fikk tittelen “På dansefot” og det er også der vi finner kjenningsmelodien til radioprogrammet På Dansefot på NRK, for hvis du ikke visste det, så er det faktisk Bugges Firo som spiller denne. Da denne plata kom var det bare Tore Bugge Pedersen og Arne Kristian Svendsen som var igjen fra originalbesetningen. I tillegg hadde de med seg Thor Egil Larsen på gitar, Per Lauritzen på saksofon, Bjarne Bårdstu på bass og Leif Arnold Raanes bak trommene.
Senere har de kommet med ei juleplate i 2003 samt ei ny samleplate i 2008, begge disse også hos Tylden & Co. De har også deltatt i melodikonkurranser i regi av både Se og Hør og NRK, og nå i 2010 har de blant annet opptrådt i Ytre Enebakk på sommershow med Fridtjof alias Øyvind Blunck og på Nostalgifestivalen i Stjørdal.
Noen av de mange populære låtene til Bugges Firo er blant annet “Takk for i kveld”, “Ei frægnat lita frøken”, “Spælledilla” og “Bli med på dans” for å nevne noen.
Kjennemerket til Bugges Firo er fortsatt deres flerstemte sang, med hele fem stemmer, og de har også ei egen hjemmeside hvor du finner mye spennende og nyttig info om bandet. Denne finner du på www.buggesfiro.no .
Vår nostalgiserie med gamle norske danseband er tilbake, og vi kan denne gangen presentere et av Totens mest populære danseband gjennom tidene, nemlig Torry Enghs som startet opp i 1969 og som opprinnelig var et storband med blåserekke og med et repertoar som strakk seg fra lett popmusikk til jazz og lignende.
Torry Enghs bestod opprinneglig av grunnleggerne Trond “Torry” Eliassen på vokal, gitar, saksofon og trombone og Arild Engh(senere kjent fra Ole Ivars) på trommer i tillegg til Ivar Georg Hansen på orgel og vokal, Tom Narten på saksofon og fløyte, Kjell Arne Olsen på trompet, Jan Egil Båkind på trompet, Sveinung Hovensjø på gitar og Nils Østby på bass. Med andre ord et band som telte hele 8 medlemmer. Etter å ha startet opp som et band med mye pop og jazz på repertoaret så ble gruppa etterhvert store eksponenter for glad norsk dansemusikk med steelguitar og saksofon som viktige instrumenter i lydbildet. Gjennombruddet kom ganske fort med låten “Hippie Hege” som kom i 1969 og som ble tildelt sølvplate i 1970. Dette var også bandets første singellåt. Det var velkjente C.C.Bøyesen som var produsent for den første plata og låten “Hippie Hege” ble også lansert i Tyskland, England, Spania og Sverige.
Tidlig på 70 tallet kom Torry Enghs med ytterligere to plater, men den ene ble likevel ikke utgitt før i 1976. Denne ble produsert av Arne Schulze som var kjent fra gruppa Popol Vuh. Plate nummer to av disse ble produsert av Johnny Sareussen og inneholdt blant annet bandets kommende landeplage “Karoline Kjøs”. Begge disse platene fikk tittelen “Portrett”, noe som ble ganske forvirrende for folk, og likere ble det ikke av at den andre plata av disse ble reutgitt på midten av 70 tallet med både nytt cover og nye titler. På omslaget stod det “Jag vill inte byta med någon” og på etiketten på selve plata stod det “En liten kvinne”. Bortsett fra dette noe forvirrende elementet på disse to platene så var oppskriften for alle bandets plater en blanding av egne låter og kjente slagere med både norske og svenske tekster.
I 1973 skjedde den første av flere omrokkeringer i bandets besetning. Dette startet med at Dag Spantell begynte å benytte seg av Torry Enghs som backingband. Av bandets åtte opprinnelige medlemmer så var det nå kun Trond Eliassen som var igjen. Ellers så bestod bandet nå av Ivar Eriksen, Geir Wentzel, Carl-Erik Hedløv og Ingar Nordberg. Med denne besetningen så ga gruppa også ut plata “Karnevel” i 1974.
I 1975 så skilte Dag Spantell og Torry Enghs lag, og Trond fortsatte bandet som nå var blitt til en helt ny sekstett. Her fikk han med seg Kjell Solem, Bjørn Rugaas, Helge Eftedal, Stig Brøndmo og Rune Tollefsen. Denne besetningen ga ut to LP-plater på selskapet Tambourine, plater som blant annet inneholdt låter som “Nyfeminist fra Drammen” pluss en 8 minutter lang versjon av Elvis sin “Burning love”. På disse platene var det Trond Eliassen selv som stod som produsent. På denne tida medvirket også Torry Enghs på flere samleplater som også ble utgitt på Tambourine.
Når 80 tallet kom så konsentrerte Torry Enghs seg om å reise rundt og opptre live uten å gi ut noen flere plater. På denne tida dukket også grunnlegger Arild Engh opp bak trommene i Ole Ivars hvor han sitter fortsatt, mens gruppas opprinnelige vokalist, Ivar Georg Hansen, nå vendte tilbake til Torry Enghs. Først på 90 tallet kom bandet med nye plater, tilsammen tre stykker under fellestittelen “På oppfordring”. På denne tida bestod bandet av Ivar Georg på vokal mens han hadde med seg Trond Meland, Bjørn Elvestad, Alf Håvard Nyseth og Erik Snaprud i tillegg til Trond Eliassen selv. Det er også denne besteningen som figurerer på bildet vi har satt inn i denne saken. Den siste plata i denne serien kom ut i 1993 og ble den siste plate som ble utgitt med Ivar Georg Hansen på vokal.
Det siste vi hørte fra Torry Enghs før de la inn årene i 2008 var ei plate som het “100% Torry Enghs” og som hadde Tommy Øiamo som vokalist. I tillegg til han og Trond så bestod bandet den siste tida av bare nye medlemmer, blant annet tidligere medlemmer fra Totenbandet Freelance. De hadde også med seg Jan Arne Lønseth på vokal en kort periode før Tommy Øiamo tok over og tauet Torry Enghs-skuta i land for aller siste gang med ei plate som inneholdt en rekke av gruppas gamle slagere i nyinnspilte versjoner. En helt ny låt fra Sverige ble også spilt inn til denne plata, nemlig “Ingen stopper oss nå”.
Torry Enghs sin karriere ble altså nesten 40 år lang, men det må også nevnes at etter en navnestrid mellom to av gruppas medlemmer så ble det også startet et helt nytt band i 2001 med Ivar Georg Hansen som vokalist og dette bandet ble hetende “Nye Torry Enghs”.
I vår nostalgiserie om gamle norske danseband har vi nå kommet fram til Moldebandet Reddik som ble startet i 1973 og som har hatt mange gode låter på repertoaret opp gjennom årene, mest kjent med Finn Erlandsen i fronten.
Der var i 1973 at Finn Erlandsen startet dansebandet Reddik sammen med velkjente Lars Egil Vågseter, nå kjent fra bandet Vassendgutane, i tillegg til Vebjørn Rokstad på bass, Sven Bernt Ellingseter på saksofon og Magne Asphol på trommer. Lars Egil er fortsatt med Finn og turnerer mens det opp gjennom årene har vært et 30 talls medlemmer innom Reddik. Reddik spiller dansemusikk av den tradisjonelle svenske stilen og har ved flere anledninger opptrådt sammen med Vikingarna.
Reddik ga ut sin debutplate i 1976 med albumet “Sommeren som var”. I 1977 deltok de på en såkalt dugnads-LP som ble utgitt av Nor-West Records på Sunndalsøra. På samme plate medvirket også artister som Anita Farstad og dansebandene Juft og Jonsok.
Fra 1978 så valgte Finn Erlandsen å jobbe med musikken på heltid. Året etter gikk en utvidet utgave av Reddik i studio og produserte en ny LP på plateselskapet CBS. Dette fikk enkelt og greit tittelen “Reddik” og var laget etter samme mal som debutplata, nemlig mest eget materiale sammen med noen svenske og engelske slagere oversatt til norsk.
I tida som fulgte så fungerte Reddik blant annet som husband i NRK sin serie “Svingom” og Finn ble også vokalist i en gjeng som kalte seg “Sønner av Norge”. Denne gruppa fikk på 90 tallet en slager med låten “Fadderi faddera” som egentlig er en Ole Ivars-låt. På 90 tallet ble også en ny utgave av Reddik stablet på bena, denne gangen med Roger Tverfjell på tangentinstrumenter og Atila Borza på trommer. I 1991 kom plata “Med fengende dansemusikk 1” på markedet, ei plate som ble utgitt av GP Records på Fetsund med Gunnar GP Pedersen i spissen. Det ble imidlertid ikke flere plater i denne serien, men istedet kom plata “Hjerter i brann” ut i 1995 på plateselskapet Dodgy Records. Dette er etter undertegnedes mening Reddik sin sterkeste plate noensinne og på denne plata medvirket også unge og vakre Christin Hoff på en duett sammen med Finn. I tillegg hadde Reddik også med seg Torstein Flakne fra Stage Dolls på denne produksjonen, og plata ble spilt inn i Trondheim med Rune Nordal som produsent. Etter min mening er dette noe av det beste som er laget av norske dansebandplater noensinne med låter som “Midtsommerkveld”, “Spille en swing”, “Hyllest til Romsdal” og “Juniminner”.
Andre slagere Reddik har hatt opp gjennom årene er “Adjø Milano” og “Dimmetid” som også har vært en gjenganger i Nattønsket på NRK.
Samtidig med å fronte dansebandet Reddik har også Finn Erlandsen komponert låter for andre artister. Den mest kjente av disse er nok den morsomme låten om finanskongene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten med tittelen “Røkke og Gjelsten og I” som ble en slager både med humorgruppa Trøste & Bære og med Finn selv. Etterhvert kom også en oppfølger som Finn døpte til “Røkke og Gjelsten og Bondevik og I” og denne ble med på Reddik sin jubileumsplate som kom i 1998 og som markerte bandets 25 års jubileum.
I tillegg har Finn Erlandsen også gitt ut et album sammen med noen som kalte seg “Sentrumskameratene” og her gikk Finn politikken i vold og spilte blant annet inn låten “I vil være statsminister i” i forbindelse med at Kjell Magne Bondevik tok over rollen som Norges statminister. Denne låten kom i 1997 og i 2001 ble den besvart med oppfølgeren “Få igjen stol’n min Jens” som kanskje ikke er fullt så godt kjent. Albumet som Finn og Sentrumskameratene ga ut fikk tittelen “Sterke saker” og inneholdt blant annet freske låter som “Ho Anne e på tjukken” og “Sommerdans på Sekjinn”. Denne kom i 1997 og ble utgitt på plateselskapet Talent med Arve Sigvaldsen i spissen. På denne plata ble alle låtene framført på Finn sin egen sjarmerende Romsdalsdialekt. Dette er også den seneste full-CD’en som Finn Erlandsen har medvirket på etter det jeg kjenner til, men han har i ettertid også gitt ut flere singellåter på plateselskapet Carambole Records som også hører inn under Talent og Arve Sigvaldsen. Den siste singelen som ble utgitt her heter “Det er livet” fra 2006, men Finn kom også med en julesang rett før jul i 2008 som het “Christmas angel in the sky”.
Da er vi i gang igjen med vår nostalgiserie etter noen måneders opphold i sommer. Denne gangen er det Hamarbandet Katho vi skal sette under lupen, bandet som blant annet ble forløperen til Scandinavia og som også fostret opp Ole Ivars-vokalist Tore Halvorsen på 70 og 80 tallet.
Flere nettsteder samt Jan Eggum sitt Pop & Rock-leksikon skriver feilaktig at Katho var fra Gjøvik, men etter å ha konsultert meg med diverse musikkeksperter fra distriktet, så har jeg kommet fram til at de aldri har vært noe Gjøvikband men derimot fra Hamar. Bandet ble startet i 1973 og navnet Katho var satt sammen av de første bokstavene i fornavnene til medlemmene, nemlig Kjell, Arne, Tore, Henry og Olav. Litt nærmere forklart var dette Kjell Søby, Arne G.Bekk, Tore Halvorsen, Henry Slaatten og Olav Nersveen. Dette var den aller første besetningen av Katho. Utskifting av medlemmene startet allerede før den første plata kom ut, og da bandets andre LP var klar i 1975 var det bare Tore Halvorsen som var igjen av gruppas opprinnelige besetning. I løpet av årene bandet eksisterte var en rekke ulike medlemmer innom, vi kan nevne de viktigste og det var Tore Halvorsen, Steinar Kristiansen(nå med mellomnavnet Storm), Gard “Dutte” Christensen(senere Strøm), Alan Graves, Gunnar Engen, Morten Nyhus, Egil Forårsveen og Finn Jacobsen.
Platene som Katho ga ut var ganske varierte rent musikalsk. Det strakk seg fra 50 talls rock via gammeldans til svensktopplåter. 70 talls funkmusikk var de også innom og mye annen fengende dansemusikk. Tekstene var en periode noe småfrekke i formen og med nærgående beskrivelser av diverse ting som kunne foregå på bygdefest. Etterhvert ble denne språkbruken tonet noe ned og fra plate nummer tre så var tekstene til Katho blitt litt snillere i kantene. På bandets to første plater var det Tore Halvorsen som skrev de fleste låtene, men fra og med plata “Dagen er din” som kom i 1977 så var det Steinar Kristiansen som overtok det meste av låtskrivingen. “Dagen er din” var også den plata som gjorde at Katho ble mer et ordinært danseband. Dette albumet var det første som ble produsert i Trondheim av Rune Nordal som var produsent. Tittellåten “Dagen er din” ble jo som kjent en stor landeplage både i Ønskekonserten og i andre radioprogrammer, og skulle det feires en bursdag eller noen skulle gratuleres så var det som regel “Dagen er din” som ble spilt. Denne slageren ble også gjort på svensk med Vikingarna på slutten av 80 tallet, i tillegg til at Scandinavia også har hatt denne låten som en av sine aller største slagere. Katho produserte etterhvert flere storselgere og favoritter, og de fikk tilsammen 14 plasseringer på Norsktoppen, men ingen av låtene kunne måle seg med “Dagen er din”.
Etter et tiår med mye suksess og åtte plateutgivelser så valgte Tore Halvorsen i 1988 å trekke seg ut og hadde egentlig tenkt å holde seg unna artistlivet også, men skjebnen ville det slik at Tore skulle takke ja til å hjelpe Ole Ivars i en kort periode til de fant seg ny vokalist etter Lasse Johansen og der ble han likså godt værende som vi alle kjenner til.
Katho holdt det gående helt til starten på 90 tallet, fra da av var bandet historie. I 1988 ble Katho reorganisert og fire av bandets medlemmer valgte å gå egne veier og startet dermed bandet Scandinavia. Dette var Steinar Storm Kristiansen, Finn Jacobsen, Pål Fuglseth Tautra og Ronny Jakobsen. Disse slo seg sammen med Bjørn O.Jensen og Terje Mårstad fra Torry Enghs, men dette er en helt annen historie som vi ikke skal gå inn på her. Det siste vi hørte fra Katho var ei samleplate som Tylden & Co ga ut i 2005 og i den forbindelse så ble også bandet gjenforent for en kveld i forbindelse med releasepartyet ombord på dansebåten Stena Saga.
I denne artikkelen i vår nostalgi-serie skal vi ta for oss Nordre Sving, et band som har holdt det gående siden 60 tallet og som var spesielt kjent for å blande sport og musikk på en ganske genial måte. De skrev låter om de fleste sportsgrener som nordmenn har et forhold til og de ga ut mange plater på 70- og begynnelsen av 80-tallet.
Nordre Sving hadde sitt utspring i Oslo hvor de ble startet i 1962 under navnet The Buccaneers. Med sine røtter på Kampen og Vålerenga har de skrevet mange hyllester til sin egen hjemby i tillegg til at de har turnert over store deler av verden, blant annet i Moskva og USA.
Det eneste medlemmet som har vært med i bandet under hele karrieren er Kolbjørn Hagen, bandets trommeslager. Fram til midten av 80 tallet var Bjørn Langli en av de store drivkreftene bakom Nordre Sving og han var også bandets vokalist. Bjørn døde forøvrig nå for kort tid siden. Foruten Kolbjørn og Bjørn så var Jan Rudolf Pettersen, Harald Meland, Terje Lia, Ivar Eriksen og Birger Dahlman noen av bandets viktigste medlemmer opp gjennom årene. Den siste tiden var Henning Fries vokalist og han var også med på bandets hittil seneste plateutgivelse som het “Livets glade gutter” og som kom ut i 1999. Da denne plata kom så bestod Nordre Sving av Kolbjørn, Harald, Terje, Jan Rudolf og Henning. Ut fra det For Swingende kjenner til så eksisterer bandet Nordre Sving fortsatt men de er ikke spesielt aktive nå for tiden.
Det hele startet med at fire skolegutter fra Teisen Gymnas dannet shadowsbandet The Buccaneers som altså var forløperen til Nordre Sving. Bandet var den gang inspirert av Beatles og Gals & Pals og begynte etterhvert også å synge i tillegg til gitarsoundet som shadowsbandene var kjent for. I 1969 ble The Buccaneers engasjert av plateprodusent Arve Sigvaldsen for å spille inn bandets første og største slager, “Bislet Special”, under navnet Nordre Sving Blandede Mannskor og Orkester. Sangen stammet opprinnelig fra det britiske bandet The Scaffold og låtens originaltittel var “Lily The Pink”. Det hører også med til historien at det på denne tiden verserte to ulike norske versjoner av denne låten, ettersom Gluntan også spilte inn samme låt under tittelen “Dr. E.Vang”. Begge disse versjonene lå høyt oppe på de norske hitlistene i begynnelsen av 1969.
Arve Sigvaldsen fortsatte samarbeidet med Nordre Sving og i 1970 ga han ut bandets første album som fikk tittelen “Spelle litt for galleri”. Også på denne plata handlet låtene mye om sport. De hyllet både skøyteløpere og fotballspillere med norske versjoner av kjente utenlandske slagere slik som “Venus” og “Ob-la-di, Ob-la-da” i tillegg til at de også lanserte storslageren “En slant til trikken hjem” på dette albumet. Etter dette ble Nordre Sving hyret til å vært husorkester på Arve Sigvaldsen sin velkjente plateserie På Treff Med. Fra midten av 70 tallet opphørte imidlertid dette samarbeidet og Nordre Sving satset kun på egne utgivelser.
I perioden fra 1972 til 1982 var Nordre Sving særdeles aktive på platefronten og ga ut ti LP-plater på like mange år. Bandet deltok også på en del samleplater. De aller fleste albumene hadde samme oppskrift som debutplata, nemlig utenlandske slagere med norske tekster i tillegg til et knippe egenkomponerte låter. På albumet “På krøttersti og kjerrevei” fra 1979 fikk Nordre Sving med seg Henning Fries som gjesteartist og 20 år etter skulle Henning vende tilbake til Nordre Sving som fast medlem etter å ha hatt suksess som soloartist en del år, blant annet med låten “Legg et stykke ved til på peisen” som kanskje er den mest kjente låten til Henning utenom tida med Nordre Sving.
I de senere årene har det kommet ut flere samlealbum med Nordre Sving, blant annet ga de i 1993 ut en CD hos Tylden & Co med 20 av sine beste låter i tillegg til et knippe helt nyinnspilte låter. Nå for ikke så lenge siden ga også Arve Sigvaldsen og Talent ut en samle-CD med Nordre Sving sine mange slagere, og det er denne CD’en vi har hentet hovedbildet i denne saken fra. Dette er foreløpig det siste som har kommet ut av plater fra Nordre Sving, men ut fra en av våre kilder å dømme så eksisterer Nordre Sving fortsatt men i hvilken grad de fortsatt holder på kjenner vi ikke til å skrivende stund. Henning Fries har ihvertfall nylig kommet ut med et nytt soloalbum og er vel dermed å betrakte som ute av Nordre Sving, men vi skal ikke se bort i fra at gutta kanskje kan dukke opp igjen i ulike sammenhenger med tida, selv om en av hovedmennene bakom bandet, nemlig Bjørn Langli, altså døde for kort tid siden. Uansett vil nok strofer som “litt te med no’ godt i” og “en termos Bislet Special” fortsatt leve videre i mange nordmenns hjerter.
I vår nostalgiserie om gamle norske danseband har vi nå kommet fram til et av undertegnedes store favorittband gjennom tidene, nemlig Hadelandsbandet Kjell Vidars som har eksistert siden 1969.
Kjell Vidars startet altså opp i april 1969 og ble dannet av Kjell Bjørklund på gitar og vokal og Ole Vidar Lien på bass og vokal. I tillegg til disse to så bestod den første besetningen av bandet av Arne Støen på orgel og trekkspill, Øystein Hvalby på trommer og Øyvind Lysenstøen på gitar og vokal. Bandets hovedvokalist har hele tiden vært Kjell Bjørklund.
Gruppa debuterte på platemarkedet i 1973 med en hyllestplate til Gluntan med 18 store Gluntan-slagere i sine egne versjoner. Denne plata solgte i over 25000 eksemplarer og ga dermed Kjell Vidars den første av mange sølvplater.¨
Samme år ga Kjell Vidars også ut ei juleplate med tittelen “Hei, hå nå er det jul igjen”. Også denne bestod av 18 låter. Ikke nok med det, men ei tredje plate kom også ut innen det var gått et år og denne fikk tittelen “Rett hjem”. Disse platene ble utgitt på platemerket Nett Records. Den tredje av disse platene ble en pekepinn på hvordan de kommende platene til bandet skulle bli. Oppskriften til de fleste av Kjell Vidars sine plater bestod av utenlandske slagere med norske tekster pluss et knippe låter levert av norske artister. Mange av sangene ble gjengangere på Norsktoppen og de oppnådde tilsammen 25 førsteplasser på denne populære listen. Ikke nok med det, men i januar 1977 klarte gutta også det kunststykket å havne på første plass av Europatoppen med instrumentallåten “Guitar Boogie”. Kjell Vidars fikk også en viss popularitet hos svenskene hvor de ble omtalt som “Norges mestsäljande dansband”. Bandet ga også ut ei plate med svenske tekster for det svenske markedet.
Fram til 1979 var besetningen den samme som ved oppstarten men nå ble Øystein Hvalby erstattet av Jan Tore Iversen på trommer og i 1982 sluttet også Arne Støen og Øyvind Lysenstøen som ble erstattet av henholdsvis Terje Eriksen og Asbjørn Furulund. I 1984 ble bandet redusert til en kvartett da Asbjørn ga seg. Noen år senere kom han imidlertid tilbake og var med på bandets hittil siste studioalbum “Kjell Vidars går igjen” som ble utgitt i 1992. På denne plata medvirket Kjell Bjørklund, Ole Vidar Lien, Asbjørn Furulund, Jan Tore Iversen og det nyeste medlemmet ved navn Øyvind Myhre på keyboards. Dette var det siste vi hørte fra Kjell Vidars før de i 2002 ga ut ei samleplate med sine aller største slagere.
Det bør også nevnes at iløpet av karrieren sin så solgte Kjell Vidars over 600.000 plater. Noen av de største slagerne til Kjell Vidars var “Per Ugle”, “Arven”, “Puff den lille dragen”, “Skateboard”, “Livet går vidare” og “En favn med røde roser”.
At Kjell Vidars er blitt legendariske i norsk dansebandsammenheng er det ihvertfall ingen tvil om og de hadde en ekthet, en troverdighet og en særegenhet som mange andre band kan misunne dem.
Mimix var på 90 tallet et av Norges mest populære danseband, omtrent like populære som Ole Ivars er idag. Bandet ga ut flere plater med mange sterke og populære danselåter, men i 1998 var det slutt, da la gutta instrumentene på hylla.
Mimix startet opp allerede i 1972 og bestod da av Marvin Hermansen, Alfred Håkonsen, Tor Stoknes, Øyvind Eriksen og Bjørn Johannessen.
Bandet sin første plateutgivelse kom i 1985 og het “Kom og dans med meg”. På den tida var det Bente Bøe som var bandets hovedvokalist og med seg i Mimix hadde hun da Leif Åge Fredriksen, Marvin Hermansen, Alfred Håkonsen, Bjørn Johannessen, Arvid Numme og Jon Teyler.
Deretter går det fem år frem til neste utgivelse kommer i 1990. Tittelen på denne er “California blue” og inneholder slagere som “Tårer på ditt kinn”, “Piken i dalen” og “Lise Lotte” for å nevne noen. Her har Bente og Leif Åge sluttet og Roger Askjem har kommet med på vokal og keyboard/trekkspill.
I 1991 kommer bandets tredje plate med tittelen “De nære ting”. Her finner vi kjente slagere som “Her lever sommeren”, “Idag har jeg brent mine kjærlighetsbrev” og “Ola var fra Sandefjord”. Et par av disse låtene blir gjengangere og store landeplager både på Norsktoppen og norsk radio generelt. Det er forøvrig plateselskapet til Arve Sigvaldsen, Crema, som gir ut platene til Mimix på denne tida. Nå har bandet også tre vokalister som bytter på å synge, nemlig Alfred, Arvid og Roger, men Arvid Numme regnes nok som bandets hovedvokalist.
Året 1992 kommer så plata “Jukebox” på markedet. Fra denne plata blir det også laget video av flere låter som blant annet blir sendt som eget program på TVNorge i tillegg til at det også gis ut en videofilm med alle låtene på. Kjente låter fra denne plata er “Jukebox i mitt hjerte”, “Vandringsmenn synger” og “Avskjedstoner”.
Så i 1993 skjer noe tragisk i Mimix, da dør mannen som startet opp det hele, nemlig Marvin Hermansen, og framtida føles usikker for bandet. Likevel drøyer det ikke mer enn to år før det kommer nok ei plate med Mimix, denne gang under tittelen “Takk for sist” og dette viser seg også å bli Mimix sin femte og siste plateutgivelse.
På denne plata har Marvin Hermansen fått inn Rune Eriksen som erstatning på trommer. Denne plata inneholder låter som “Har du peng har du seng”, “Susanne, Birgitte og Janne” og “Ingen dag har vært som denne”. Denne plata setter altså punktum for Mimix sin platekarriere, men bandet holder det fortsatt gående fram til 1998 da de legger instrumentene på hylla og legger ned hele dansebandeventyret Mimix.
KILDE: Kenneth Mauseth sin nostalgiside Adress Rosenhill
